Dugnad – en grunnpilar i norsk fellesskap

Tradisjonelt samlet dugnaden naboer og lokalsamfunn om praktiske oppgaver – alt fra å hjelpe til med slåtten til å reparere bygg eller rydde fellesområder. Selv om oppgavene har endret seg, står prinsippet like sterkt: når fellesskapet trenger det, møter folk opp uten tanke på betaling eller egen gevinst.

I dagens samfunn kan dugnad deles i to hovedformer: arbeidsdugnader, der man løser praktiske oppgaver som rydding, maling og vedlikehold, og inntektsdugnader der man skaper inntekter til lag, klasser og organisasjoner. Begge bygger på samme verdi – at fellesskapet løftes når alle bidrar litt.

Dugnaden er også en del av den norske identiteten. Vi liker å se oss selv som et folk som tar ansvar for egne omgivelser, og dugnaden blir et sosialt lim som skaper kontakt, tilhørighet og trygghet. Selv når deltakelsen utfordres av travle hverdager og anonymitet i byer, står dugnaden fortsatt sterkt – ofte drevet av tradisjon, endorfinene av fellesskap, eller rett og slett ønsket om å være en god nabo.

Under pandemien ble ordet løftet frem igjen i uttrykket «den store dugnaden», som viste at dugnad ikke bare handler om fysisk arbeid, men også om holdning – viljen til å gjøre sin del for fellesskapet, også uten synlig belønning.

Dugnaden er både handling og verdi. Den forener mennesker uavhengig av bakgrunn, alder og situasjon, og representerer en av de mest gjenkjennelige måtene nordmenn bygger tillit og fellesskap på. At ordet ble kåret til nasjonalord, er derfor ingen tilfeldighet – dugnaden uttrykker hvem vi er, og hvem vi ønsker å være.

Dugnadsbegrepet står i en særstilling i norsk kultur. Det beskriver mer enn frivillig arbeid – det er et uttrykk for fellesskapsånd, ansvar og ønsket om å stille opp når det trengs. I 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord gjennom NRKs program Typisk norsk, og seerne viste tydelig at dette ordet bærer noe fundamentalt norsk i seg.